Nå har jeg kommet hjem fra jobbreise, og det er weird. T'is giving post travel blues. Har du opplevd det?
Jeg hadde gledet meg til reisen til Tromsø, og vi fikk til masse. Det var gøy og givende å være der. Jeg følte meg verdifull som manusforfatter da jeg var der og kunne fokusere bare på å komme opp med idéer til stykket, dialoger, scenografiskisser, musikkskisser.
Det var også fint å komme hjem de første timene. Etter noen dager på arbeidsreise hadde jeg begynt å savne leiligheten min og plantene mine og min egen seng. Slappe av etter å ha vært med folk hele uka. Blir du sliten av det?
Men nå føles det ikke så bra lenger. Nå må jeg jobbe alene igjen, bli dratt mellom 3-4-5 forskjellige jobber, stresse over penger, over å svare folk, og balansere den psykiske helsa oppi det hele.
Jeg sliter med angst og depresjon, har gjort det i over ti år, og går i behandling hver uke. Det påvirker livet hele tiden, og masse av tida går på å følge med symptomer og analysere om det faktisk er noe som er galt i livet eller om det er symptomene som spiller opp og hva jeg da kan gjøre for å fikse på det.
Jeg er i leiligheten min hele tiden, og jeg føler meg ensom.
Jeg føler meg fucka, udugelig, og forlatt.
I Tromsø følte jeg håp, nå er jeg redd og sliten av å tenke på de kommende månedene.
Jeg er på gråten. Vet ikke om det er ensomhet, ydmykelse, følelsen av at ingen trenger meg, eller om det er fucka døgnrytme og snusabstinenser som slår seg løse. Jeg savner familien min.
Ingenting gir mening eller betyr noe når jeg er alene.
Jeg holder fast ved samtalene fra Tromsø, både fra forarbeidet til INTERVJU MED EN SPION og de åpenhjertige samtalene med andre manusforfattere, spesielt Tale Næss og flere andre.
Tale er dyktig og fiery, og hjalp meg med å se hva man kan holde fast i når du lever igjennom udugelige tider.
Gjennom forskjellige samtaler ble jeg mint på viktigheten av å stå sammen med noen når du står i dritten, og drite i å takle ting alene.
Jeg ble også mint på at det går an å overleve å bli fucka med, og at det er ordentlige rasshøl der ute som vil kødde meg deg og ødelegge for deg, selv om du er velsig god og prøver ditt beste, og at det er lov å være forbanna.
Jeg er trist og skjelvende og ensom, og jeg holder fast i deadlines, raseri og bokstaver.
Det er det jeg har for tiden.
Stay strong,
Daria
